Mynd: Jákup Sørensen
Hesa ársins tíð plaga vit at verða mint á, at Menniskjatingið har suðuri í Danmark heldur seg eiga ikki bara okkum, men eisini inuittar í norðurprovinsini.
Og tað slær ikki feil.
Heldur ikki í ár, hóast Menniskjatingið tók myndina burtur nokkso skjótt, tí hóast alt er eisini skomm skapt í onkrum umsitingarligum parlamentarikara, kanska á leið í sama lutfalli sum í sentralprovinsini her hjá okkum.
Spell, tí eg ætlaði at taka eina ordiliga mynd við plakatini til komandi stórfilmin Margretu hinari Fyrstu á borðinum. So tað verður við myndini omanfyri, sum Jákup Sørensen var so heppin at taka og lána mær til høvið. Takk fyri tað.
Hesi mongu farnu árini havi eg í okkara landi møtt eini endaleysari røð av formidlarum úr suðurprovinsini. Tey eru hundrað ferðir størri enn vit, so tey fáa eisini hundrað ferður so nógvan pening at vitja okkum og afturfyri fortelja teirra fólki um okkum.
Eisini koma formidlarar úr norðurprovinsini at vitja okkum at hoyra, hvussu vit kjølfesta yvirskipaða móðurmálið úr norðurevropeisku provinsini.
Jú, tað gognur bara heilt væl, semjast vit um.
Tá eg spyrji inuittarnar, sum eru í avgjørdum minnilita, hví tey tosa danskt og bara hava danskar lærubøkur og ætlanir á borðinum, so taka hini yvir og siga, at tað er bara so. Samskiftismálið er danskt, tá tað ikki er enskt. Tað er treytin fyri at møtast.
Samstundis fái eg eina greiða fata av, hví hesir báðir provinsar, hin syðri og hin norðari, møtast her hjá okkum í Sentraldanmark.
Trý skulu til at fáa stuðul til projektið, fái eg at vita. So tosa vit ikki meir um tað. Yvirharrin hevur víst tenn og staðfest, hvør hevur valdið. So bíða vit til liðugt er.
Seti meg í berari pínligheit at lesa heimsins besta vikublað, sum er hin danska Weekendavísin.
Har hevur Martin Breum grein um somu viðurskifti. At tey í hundraðlandinum fyri sunnan mugu læra seg at liva við teirri stóru sorg, sum er, at menniskjans land er ikki longur danskt. Tað er grønlendskt.
- Vi må lære at leve med sorgen over, at Grønland ikke er dansk.
Breum hevur hitt ivaleyst fremsta vitara, tá um Kalaallit Nunaat ræður, Kirsten Thisted. Hon eigur orðini, sum greinin byggir á.
- Det nytter ikke længere, at vi danskere diskuterer, om Grønland skal være selvstændig. Vi skal i stedet finde ud af, hvad vi stiller op med, at Grønland ikke længere er dansk. Hvad gør vi nu, lille du - og hvad stiller vi op med alle de danske følelser, sigur Thisted.
Hon heldur at fyri hundrað árum síðan kom ein ”fatal ubalance i følelsesøkonomien”.
- Vi er stolte i Danmark over alt det, vi har gjort for Grønland, fordi vi straks efter 1864 søsatte det paradigme, at alt, hvad vi gør, netop skal være til gavn for Grønland, men samtidig også til ære for Danmark…Den danske identitet blev, at småt er godt. Vi danskere bor i et smørhul, men vi er villige til at dele med andre. Udviklingen af Grønland og afkoloniseringen blev en succeshistorie om os selv på linje med slaveriet, som var en skændsel, men som blev til historien om, at vi ophævede det før alle andre…Den store katastrofe var, at man fortsatte koloniseringen efter 1953, men i vores egen fortælling er det blevet til, at vi udryddede tuberkulosen og byggede moderne boliger…Fortællingen om, hvordan vi altid har taget vare på det lille naturfolk i Grønland, mens alle andre koloniherrer slagtede deres, passer fantastisk godt til vores fortælling om os selv…Selvom de fleste danskere ikke ved meget om Grønland, så ved de udmærket, at vi har den store ø deroppe, og at vi ikke bare ejer Grønland, vi har også moralsk ret til Grønland, fordi vi har gjort det så godt, sigur Karen Thisted í sjáldsama væluppløgdu og hugvekjandi greinini hjá Martin Breum í nýggjastu útgávuni av ikki bara innihaldsliga bestu, men eisini grafiskt vakrastu ávísini í allari verðin, tað eg veit, í hvussu er. Tí eins og Menniskjatingið í suðri kann mistaka seg, sum við flagginum í morgun, kann eg eisini, her norðuri, her jørðin í flestu niðurfellingum er munin flatari.
Men henda greinin víðkaði um fatanina av serliga tí eina danska provinsinum, tí suðurdanska, samstundis sum vit sjálvi verða brúkt sum eitt sentralt klípi, en tilfældig tilkaldt, tá mennandi tiltøk verða roynd í samlaðu provinsini. Annan vegin eiga vit at klára tað betur, men allarfegnast eri eg um, at vit ikki eiga koloniir, og ikki eingang kenna ábyrgd av Føroyingahavnini longur. Hon er slettis ikki okkara. Nú bleiv ríkispínligheitin nærverandi. So nú er tíð at gevast.