- Jeg er en av de forfatterne som ikke har hatt så mange lesere. Det er umulig å si hva som skjer eller om det skjer noe etter jeg har fått Nordisk Råds litteraturpris. Men jeg håper helt klart at flere vil lese bøkene mine. Foto: Trygve Indrelid
Cathrine Elnan, Aftenposten skrivar í kvøld:
- For meg er dette en enorm anerkjennelse og en stor ære. Det var virkelig ikke noe jeg hadde regnet med. Jeg ble selvfølgelig utrolig glad, sier Merethe Lindstrøm.
- Men det er klart, jeg skriver ikke for å få priser. For meg er skrivingen en undersøkelse, en evig prosess. Gleden ved å bruke og tøye språket på denne måten, og hele tiden finne ut noe, det er mine grunner for å skrive.
Aftenposten møter forfatteren noen dager før hun skal ta i mot prisen på Islands Universitet i Reykjavik. Hun har visst om tildelingen i et par uker allerede. Det har ikke vært en del av den vanlige prosedyren rundt Nordisk Råds litteraturpris, men i år feirer den prestisjefylte prisen 50 år, og for første gang noensinne var vinneren selv tilstede ved offentliggjøringen. Lindstrøm har skrevet i 28 år. På den tiden har hun forfattet seks novellesamlinger og Dager i stillhetens historie er hennes syvende roman. Den ble nylig tildelt Kritikerprisen.
- Anerkjennelsen utenfra er kanskje blitt enda mer viktig. At bøkene blir sett og lest er ingen selvfølge lenger. Når jeg sier lenger, mener jeg at bokbransjen har forandret seg ganske mye. Så jeg føler det er en fin tid å få Nordisk Råds litteraturpris på.
Stille uro
- For første gang på 25 år vinner en norsk kvinne prisen. Merethe Lindstrøm (49) får den høythengende litteraturprisen for Dager i stillhetens historie. ”I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet”, heter det i juryens begrunnelse.
Romanen handler om kjærligheten mellom to mennesker, men også om taushet, hemmeligheter og uro. Det eldre ekteparet Eva og Simon har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Eva forteller ikke de tre døtrene om sitt første barn, sønnen hun ga i fra seg. Simon forteller ikke om familiens bakgrunn. Om de som ble utryddet i holocaust, om årene han levde i skjul, om kusinen han ønsker å spore opp. Mens Simon forsvinner stadig lenger inn i stillheten, forsøker Eva å bryte ut av isolasjonen og tausheten.
- Du sier du skriver for å finne noe. Hva var det du fant i Dager i stillhetens historie?
- Jeg synes det med taushet i nære relasjoner, og hvordan man kan se fra forskjellige vinkler, er interessant. Stillhet kan også være en samtale. I romanen er det to mennesker som har levd hele sitt liv sammen. De har en nærhet, men samtidig en veldig stor avstand mellom seg.
Bortenfor avisoverskriftene
Lindstrøm er kjent for å skildre det ubeskrivelige på en ujålete og presis måte. Vekslingen mellom nærhet, avstand, ensomhet og taushet gikk også igjen i Gjestene, novellesamlingen som ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 2008.
- Vi har fått en god del litteratur som forteller om det hverdagslige og ja, det nesten helt banale. Det er et tema som ikke engasjerer så voldsomt, fordi man kjenner seg godt igjen i det.
- Hva er det som gjør det gjenkjennelig, mener du?
- De flestes liv og eksistens foregår langt borte fra de store, dramatiske avisoverskriftene.
Der er man på mange måter alene. Med en taushet og en visshet om nettopp dét, at vi er alene. Og det tror jeg er en utfordring for alle, egentlig. Det er ikke alltid så synlig. Men det er der.
Andre norske kvinne
Det er tre år siden Nordisk Råds litteraturpris sist gikk til en norsk forfatter, da gikk den til Per Petterson for Jeg forbanner tidens elv. Den første – og inntil i går – eneste, norske kvinnen som tidligere har fått prisen er Herbjørg Wassmo. Hun fikk den for 25 år siden, i 1987.
- Betyr det noe for deg at du er den andre norske kvinnen som mottar prisen?
- Den problemstillingen er alltid vanskelig. Det å være kvinne og forfatter er helt uproblematisk. Men det å være ”kvinnelig forfatter” er litt som å søle cola eller en annen seig masse på tastaturet. Det blir som om det du skriver ikke virker, eller at det bare skal virke for noen.
- Når det er sagt, så tror jeg alle er klar over at det er flest menn som får litteraturpriser. Nå er kanskje det i ferd med å forandre seg.
Likt av ungdom
Dager i stillhetens historie var en av romanene som ble trukket frem av Erik Rustad Markussen, elev, i juryklassen til ungdommens kritikerpris, hvor Lindstrøms roman var nominert.
Etter å ha pløyd meg gjennom åtte norske skjønnlitterære verk anno 2011, sitter jeg igjen med en noe uforklarlig og trist følelse, skrev Rustad Markussen, under tittelen ”Er samtiden virkelig så trist?”
- Jeg synes det er flott at temaet blir diskutert. Samtidig synes jeg ”trist” er et vaskeseddelord, på samme måte som ”humoristisk” eller ”spennende”. Ordene kan være typisk for hvordan litteraturen er forventet å fungere. Den er ment til å underholde, og det er ikke noe galt i det – men den rene underholdningen i form av noe enkelt, noe spennende, noe som lett kan selges – krever også en lett kategorisering. Men det å gå i dybden av en roman, det krever andre ord og et annet vokabular.
- Jeg skal ikke si at jeg ikke har hørt at bøkene mine kan være triste. Men jeg har også hørt at de kan være oppløftende og forløsende, avslutter Lindstrøm.